Oksydasjonen av cellulose av hydrogenperoksid er hovedsakelig å oksidere hydroksylgruppene av glukosemolekyler til ketoner, som er den såkalte ketoncellulose; natriumhypokloritt oksyderer hovedsakelig hydroksylgruppene av glukosemolekyler til aldehyder, og tilstedeværelsen av aldehydgrupper kan fortsette nedbrytningen av cellulose. Det har forårsaket storskader på fiberen. De relevante dataene viser at oksygenforbruket som kreves for å bryte cellulosemolekylene er større enn natriumhypokloritt og natriumkloritt. Dette er en av grunnene til at skaden på cellulose er mindre alvorlig av hydrogenperoksid.
I tillegg er tilstedeværelsen av aldehydgrupper årsaken til gulfarging av det blekede materialet, noe som viser at klorbleking er lett å gul, mens hvitheten av oksygenbleking er stabil og ikke lett å gul. På grunn av hydrogenperoksydets sterke evne til å fjerne urenheter, blant flere blekemidler, kan også bare hydrogenperoksid brukes til en-bad-prosessen med koking og bleking. I tillegg er nedbrytningsproduktene av hydrogenperoksid ikke forurensende, ikke-giftige og ikke-etsende for utstyr. Alle disse gjør hydrogenperoksid til en kort prosess. Det beste valget for blekemiddel. Det kjemiske navnet på hydrogenperoksid er hydrogenperoksid. Mesteparten av hydrogenperoksydet på markedet er et produkt med en konsentrasjon på 30-35%. Det er en fargeløs og gjennomsiktig løsning som er etsende på huden. På grunn av sin livlige natur og lette nedbrytning, bør den brukes så mye som mulig under lagring. Lufttette beholdere for å forhindre sollys (emballasjen av hydrogenperoksid er svart plast eller flasker med sorte plastposer), og det er ikke egnet for langvarig lagring.
